Trening gir energi:)
Mange som sliter med LS har store problemer med og komme seg på trening eller i hele tatt komme seg ut av leiligheten/huset. Dette fordi man vet man ikke orker så mye og man vil helst bare være hjemme.. Tro meg dette vet jeg alt om, det er jo faktisk ingen som ser hvordan “form” vi er i eller slik.. Alle sier jo stort sett, du ser ikke syk ut, hvorfor orker du ingenting.. Jeg/Vi ser kanskje ikke syke ut men det er ikke lett når kroppen alltid setter en “stopper” for det du har lyst til. Dette beskriver den teksten jeg la ut igår veldig bra.
Som liten var jeg syltynn, jeg kunne spise hva jeg ville men ikke legge på meg et gram. Fra etter jeg stoppet min vekt i ungdommen forandret kroppen seg helt. Plutselig la jeg på meg masse og uansett hva jeg gjorde gikk jeg ikke ned. En stor frustrasjons faktor da det i dagens samfunn er så utrolig viktig og ha “flat” mage og se bra ut til enhver tid. Og fikk hele tiden høre av min far ” så feit du har blitt”, “nå har du lagt på deg”, “nå må du passe på hva du spiser”. Jeg er flink til å stenge folk ute fra mitt følelses liv fordi som jeg tenker det er ingen som forstår meg uansett. Alt dette har jo skjedd før jeg fikk påvist LS. Men etter jeg har fått det påvist er jo alt mye klarer på hvorfor ting har vært som det har vært og hvorfor kroppen har vært som den har vært. Tipper mange føler akkurat det samme som meg.
Etter jeg startet på Levaxin har jeg jo fått mere energi tilbake, er ikke på topp men mye bedre enn hva det var. Så jeg bestemte meg da for at trening skal jeg begynne med for å få i gang kroppen og kanskje få en bedre hverdag. Fikk meg en PT men det fungerte ikke optimalt for min del, det er utrolig viktig at man finner en person som skjønner hvordan vi har det. For meg er det mange ganger bare en stor seier å komme meg til treningssenteret og gjennomføre en “lett” økt. Mange som kjenner meg vil si nei men Katrine ser da ikke ut som du har noe problemer og skjønner ikke hvorfor. Men jeg har noen få gode venner som virkelig forstår meg og gjerne også er flinke til å dytte meg igang når jeg har en tung dag.
I mars 2014 faktisk kvinnedagen var jeg så uheldig og knekke min ankel her hjemme. Det ble operasjon med full pakke, stål og 8 skruer, typisk min flaks i grunn. Skal ikke ha en dag uten at det skjer noe:) Men som mine venner sier du klatrer alltid opp igjen uansett.. Etter dette var det 8 uker på krykker før jeg kunne begynne og belaste forsiktig. Hadde mye smerter og infeksjon i operasjonssåret, samtidig som jeg startet altfor tidlig i jobb etter bruddet. Men det er litt typisk meg jeg skal lissom klare alt, og en ting skal jeg ha jeg har alltid jobbet og stått på uansett.
Tiden gikk og jeg begynte og komme meg igang, men fysioterapi det ga jeg fort opp. Hvorfor skal jeg sette meg på en sykkel og gjøre noen enkle øvelser, betale masse for det når jeg allerede betaler på et treningsstudio og har alt jeg trenger der? Bestemte meg da for å lete etter en ny PT på våren når jeg følte meg klar. Og etter litt fant jeg en helt fantastisk PT og naprapat. Dmitrij Gordejev. Det som er viktig for meg er å ha en plan og ha faste tider ellers detter jeg inn i “stress” sona, noe som er utrolig viktig at vi med LS ikke gjør for da blir vi ofte sykere.
Det som var viktig for meg var at han sa ikke tenk helt på hva du spiser og når siden det stresser deg, det viktigste er at vi får deg igang og får kroppen til å fungere.. Samtidig ser han og forstår de dagene jeg er dårlig at vi må kanskje kjøre mindre øvelser, lettere eller ja slik at jeg klarer og gjennomføre.. Men det å kjenne at faktisk det gir meg energi er fantastisk, musklene mine jobber døgnet rundt ennå men det er derfor jeg skal starte opp med et nytt produkt nå som heter ASEA. (Kommer tilbake til det senere)
Hadde en god treningsøkt på beina i går, stivnet som en stokk rett etterpå. Men etter og trent i 18 minutter idag var kroppen myk og fin igjen. Så folkens det handler om å ikke GI OPP. Men fortsett og klatre og se det positive, samtidig sette seg små mål som man vet man klarer, og øker vår mestringsfølelse. Og etter noen måneder trening klarer jeg nå både knebøy og utfall noe som jeg ikke hadde troa på kom til å skje.. Men etter trening nå har jeg også skjønt at mange av sperrene ligger i hodet og ikke i kroppen og smerten. Derfor mener jeg det er viktig og finne en trener som forstår deg og ser dine grenser men samtidig pusher deg det lille ekstra:)
Så etter måneder med god og effektiv trening har jeg nådd mitt første mål ved å klare knebøy:) Samtidig som jeg har lært meg at formen blir bedre etter en økt uansett hvor elendig form jeg er føre:) Håper dette kan inspirere dere andre til å ikke GI OPP:)
Lykke til:)
